Problemet med gamification

Gamification blir ofte fremstilt som et kraftig verktøy for å øke engasjementet. Og det kan fungere når du lærer noe på egen hånd, som matte eller et nytt språk, men som belønningssystem for en hel virksomhet er det direkte farlig. Her er hvorfor.

God kontakt er både et behov og en belønning

I tusenvis av år har kontakten mellom mennesker vært holdt sammen av kommunikasjon – dialog og reaksjoner. Du sier noe morsomt, jeg ler. Noen er hyggelige mot oss, vi smiler. Du spør om noe, jeg svarer, og du sier takk. Reaksjonene og kommentarene er belønningen i seg selv. Spør en hvilken som helst lærer eller komiker hvorfor de gjør det de gjør.

Systemet har fungert i uminnelige tider. Det gjelder også på sosiale medier: du legger ut noe, og folk reagerer. Gamle venner sender hjerter, og noen gir deg en klok kommentar. Det er nok en av grunnene til at sosiale medier har tatt over verden – vi vil ha oppmerksomheten, kommentarene og reaksjonene fra andre.

Bedriftskultur

En stor del av en god bedriftskultur er nøyaktig den samme kontakten: god kommunikasjon, tilbakemeldinger, ros for innsatsen og kolleger som forstår og støtter deg. Gode ledere lytter, hjelper og gir deg rådene du trenger for å utvikle deg i rollen, og ofte som menneske.

Å gjøre alt om til et spill

På 2010-tallet var gamification det heteste i teknologibransjen. «La oss gjøre alt om til et spill, så blir folk glade og har det gøy samtidig», eller hva nå tanken var.

Spør hvem som helst som har innført en gamifisert læringsplattform i virksomheten sin, og du får det samme svaret: det fungerer i omtrent en uke med nye ansatte, og så slutter folk å bry seg om merker og poeng. Kanskje 5 % bryr seg, men de aller fleste gjør det ikke. Gi dem ekte tilbakemeldinger fra et menneske – det er det folk bryr seg om.

Faren ved å gjøre det sosiale om til et spill

Noen i teknologibransjen bestemte seg til og med for at «vi gjør det sosiale om til et spill også!». Med det mener jeg at folk i virksomheten får poeng for å like, lese og kommentere for eksempel vegginnlegg. Tanken er: «Gjør vi kontakten mellom folk om til et spill, snakker de mer sammen, og da blir kulturen bedre.» Men det motsatte er tilfellet.

I det øyeblikket du lager et internt poengsystem der folk får poeng for å like og reagere på innleggene til andre, vanner du ut noe hellig. Den som skrev innlegget du reagerer på, tenker antakelig: «De liker det bare for å få poeng.» Dermed har du bygget inn mistillit og egeninteresse i virksomheten – to ting som er ren gift for kulturen.

De få som faktisk bryr seg om poengene, begynner dessuten å utnytte systemet ved å åpne appen og skrolle gjennom nyhetene uten å lese et ord. Da er tallene dine verdiløse også – hvem leste dette på ordentlig, og hvem gjorde det bare for poengene? Det får du aldri vite.

Og tanken om at folk skal konkurrere mot hverandre i stedet for å spille hverandre gode, er så utdatert og tåpelig at den mest sannsynlig skremmer bort de beste lagspillerne du har. Å gjøre det bra for teamet gir ingen poeng.

La kulturen du har, blomstre

Når du setter teknologi mellom mennesker, må den være et umerkelig mellomledd. Hovedoppgaven er å la kommunikasjonen – tilbakemeldinger, kommentarer, likes og reaksjoner – flyte fritt og uanstrengt mellom folk. Den må være rask og intuitiv. Du skal ikke tenke på appen du bruker; du skal bare se og kjenne menneskene den kobler deg til.

Slik sett er god kommunikasjonsteknologi som en fotballdommer – jobben er godt gjort når den ikke stjeler oppmerksomheten fra selve kampen.